Andre prosjekter
Coaching - en moderne Sokrates-virksomhet?
Foto: Eli Madeleine Bjerkan
Har coachingtrenden noe å gjøre med den store greske filosofen Sokrates? Og med Thomasevangeliet? Eller med den tyske romantiske poeten Novalis? Har det moderne coachingfenomenet noe å gjøre med urgamle mystiske spådommer, som for eksempel spådommen om Horusbarnet?



For å starte med Novalis, dikteren som egentlig het Friedrich von Hardenberg, men som tok dette poetiske navnet, nesten som om han anså seg for en skinnende ny stjerne på nattehimmelen.

Novalis skriver sin Hymne til natten. I natten er alle ting skjult, tingenes konturer utviskes: anelsen kan tre i kraft. Gjennom søvnen trer vi i forbindelse med en annen verden, en verden som ikke følger den rasjonelle verdens lover. Natten rommer alt det vi kanskje vet, men vet med en annen sans enn rasjonalitetens, fornuftens. Natten rommer drømmen, anelsen, fornemmelsen av alt det som kunne vært og kanskje kan bli. Natten er poetens og drømmerens og kunstnerens domène. Her kan den realitet anes som er skjult fordi den enda ikke er til. Den har ikke fått substansiell virkelighet i verden, men den er like vesentlig som det substansielle, det fysiske. Her finnes alle mulighetene, alternativene, det som ikke sees med det blotte øye, men med et annet øye. Ved å henvende oss til ”natten”, eller det skjulte, det som ligger i mørke, kan vi kanskje finne det som ennå ikke er blitt til.

Novalis snakket om ”det andre mennesket i oss”, eller nattmennesket. En side av mennesket er vendt mot dagen, og tar på seg oppgaver samfunnet krever, mens et annet er vendt mot natten. Dette er det andre mennesket i oss, det som krever oppmerksomhet, fordi det er det høyere mennesket i oss, fremtidsmennesket, den delen av oss som har forbindelse til de arketypiske lag, det hellige i oss, det som er en del av noe større, noe omnipotent. Her befinner gåten seg, de forseglede konvoluttene, som en annen stor dikter, Rainer Maria Rilke, snakket om. ”Vi går alle rundt med et brev inne i oss, som vi kanskje får lov til å lese før vi dør.” I det skjulte fins det som skal bli til. I det som ser ut som mørke, eller tomhet, finnes det uoppdagete.



Menneskesjelens vei mot visdom
Og for å fortsette med Platon: Platon trodde at mennesket allerede eide kunnskapen om tingenes sammenheng og orden: å komme til erkjennelse var kun en gjenkjennelsesprosess. Derfor var filosofiens oppgave en jordmorvirksomhet: å forløse den viten som mennesket allerede var i besittelse av. Mennesket vet allerede alt – men denne vitenen ligger i dvale, mørke, i det skjulte. Filosofen bringer det lys som erkjennelsen forutsetter. Å nå til erkjennelse av tingenes realitet, av tingenes visdom, er en tankeprosess, en fornuftens prosess, en objektiv prosess der mennesket ser bort fra sine egne stemninger, skiftende følelser og mangslungne sansninger, sin egen sympati og antipati. Derfor må også tankeprosessen belyses: menneskesjelen ligner en hest med kusk, der kusken er fornuften som forsøker å styre de to hestene mot, vilje, idealitet på den ene siden og uregjerlighet, begjær på den andre siden. Gjennom erkjennelse av menneskevesenets sammensetning kan man forstå menneskets problem med å gripe sannheten bak overflatene, eller i det hele tatt å komme til en bevissthet om skillet mellom godt og ondt, sant og usant. I likhet med oss levde Platon i en tid der det var godt takt og tone å mene at det ikke ligger noen høyere sannhet bak menneskers motstridende formeninger om verdens beskaffenhet. I takt med at den politiske og moralske orden var gått i oppløsning, var den tanke vokst frem at det ikke eksisterer noe objektivt mål verken for den sanne mening eller den rette handling. (Politikens filosofileksikon, s.338)

Visdommen ligger der allerede, men mennesket må selv gripe den, nå frem til det skjulte bak det synlige. Tilegnelsen av visdommen er en erindringsprosess, en prosess der mennesket må lyse seg frem gjennom sitt eget indre kratt av mørke, forvirrende følelser og sansninger. Disse kan kalles angst, forsvar, latskap, stolthet, egenkjærlig motvilje og uvitenhet.



Coaching-fenomenet
Og så venter vi med Thomasevangeliet. Og prøver i stedet å knytte noen tråder og å besvare de innledende spørsmål: Hva har coaching med dette å gjøre?

Så oppstår det noe som kalles coaching i moderne tid. Plutselig skal alle firma utdanne noen innen dette feltet, karrieremenn og kvinner benytter seg av tilbudet, det står om coaching i alle ukeblad, og i aviser.

Hva handler så coaching om? Jo, for eksempel dette, sakset fra din e-coach:
• bli bedre kjent med deg selv
• ta fullt ansvar for ditt eget liv
• forholde deg til forandringer på en god måte
• utvikle din emosjonelle intelligens
• finne ut av hva du vil
• satse på deg selv
• øke din selvtillit og motivasjon
• løse opp i konflikter
• finne dine egne styrker og ressurser
• skape mer mening i livet ditt, både på jobben og hjemme

Er det ikke som om coaching-”industrien” har lest de store menneskehetsinspiratorene og så oversatt dem til enkle og fristende invitasjoner? Eller? Er det ikke fantastisk når vi – som lever i de velstående vestlige landene, med til dels svært godt utbygde sosiale ordninger – ønsker å betale for å utvikle dette i oss, i stedet for å slumre i apati? Er ikke dette noe som kan leses med de mest positive briller, noe som kan fortelle oss om menneskets indre trang til å vokse i lys og kjærlighet, bli et bedre medmenneske – ja i det hele tatt? Dette kan kanskje misforstås som ironisk eller litt vel eksaltert, men det er alvorlig ment – det er et forsøk på å vise noe av alt det positive som skjer – i en tid med frykt og negative spådommer.



Den store visdommen oversatt til enkle, forståelige og – fristende! - invitasjoner

Selvsagt vil noen mistenke dette for å være egenskaper man ønsker å utvikle for så igjen å kunne øke karrieremulighetene, omsetningen osv – slik at vi bare dreier om den kapitalistiske spiralen enda et hakk / som en den av den kapitalistiske karusellens lykketur, og selvsagt må ens formål settes i sammenheng med helhetlige etiske verdier, men det er kanskje også grunn til å tro og håpe at vi har kommet til et trinn i menneskehetsutviklingen der vissheten om at det gode består for eksempel i det å ha gode relasjoner og å være i stand til å forstå seg selv og andre mennesker, er like viktig som å bringe et budsjett i balanse og å heve seg over andre i konkurransepreget karriereklatring. We want it all! – er det ikke det som er den nye sangen?

Kan vi våge å tro på det: at det nå er mulig å strekke seg mot et mer helhetlig menneskesyn, der vi ikke trenger å velge mellom enten – eller, enten askese og selvoppofring, eller karriere og et aktivt, moderne liv?

Enten innestengt elfenbensfilosofi, med distansert blikk på de normale, eller forakt for høyere visdom og kun mammon?

Kanskje er tiden rett og slett inne for å manifestere visdommen?

Jeg liker å tenke på det sånn: Sokrates sitter på kontor, standsforskjellene er virkelig opphevet, menneskene er nå rede til å bli innviet i sjelens hemmeligheter.