Andre prosjekter
Kali - urkraftens gudinne
Myten om Kali stammer fra et fjernt minne om naturens ur-krefter.

Man kan tenke seg at oldtidens mennesker hadde en helt annen ærefrykt for naturen, og for livet enn det vi har, i den moderne regulerte og distanserte tidsalder. Vi moderne mennesker går av og til i en tåke av halvangst og ullen selvopptatthet. Blodet drypper inn gjennom tven og avisene, men på en sånn hverdagslig måte at vi kanskje bare en gang i blant rykker til i sjelen.

Fortidens mennesker kjente antakelig – med hele seg, kropp, sjel og hode – at de var en del av naturen, at de var avhengige av naturen, at de var underlagt naturens krefter, og de kjente antakelig kreftene i seg selv – alle mulige krefter. Disse var ikke regulerte og undertrykte, slik de er nå.
Man skapte seg guder og mytologier ut fra dette. Kreftene ble personifiserte, de antok menneskelig skikkelse og fikk visse egenskaper. Ikke på en intellektuell måte, men mer som et uttrykk for noe som ble sett, opplevd, erfart. Man skapte et uttrykk for en kraft man kunne kjenne på kroppen og i sjelen.

Man skapte et uttrykk utenfor seg, slik at man kunne tilbe, ære, dyrke eller på annen måte kommunisere med denne kraften.

Og i vår tid?
Hvilke guder har vi – hva er det vi kan tilbe, ære, dyrke eller på annen måte kommunisere med? Hverandre? Kjæresten, samboeren, ektemannen vår? Barna våre? Foreldrene våre? Eller pengene våre, huset vårt, jobben vår? Kunsten vi er opptatt av? Kirka?

Og hva så når det strømmer krefter gjennom oss? Når vi kjenner på ting – krefter, følelser, anelser, fornemmelser. Hva gjør vi med det? Prøver vi å regulere det, balansere det, fortrenge det?

Kreftene, som vi kvinner kan kjenne på – i en annen grad enn menn – disse kreftene, som kalles hysteri, ubalanse, emosjonalitet, uberegnelighet osv. Hva gjør vi med de?

Ofte setter de seg i kroppen og blir sykdom. Kjemiindustrien tjener store penger på dette.

Lang og vond er historien i moderne tid om hvordan slike krefter er blitt undertrykt, stemplet, bekjempet.

Det jeg vil frem til er at vi kvinner løper ikke med ulver lengre!

Vi har hverken personifiserte uttrykk utenfor oss som kan hjelpe oss å kommunisere med kreftene inne i og utenfor oss, og vi har i det hele tatt oftest et tilbakestående forhold til hvordan vi skal forholde oss til kreftene og den store kraften!

Kali-gudinnen representerer – er et uttrykk – en av mange, men kanskje et av de aller mest kraftfulle! - for den store kraften. Den Store Kraften. Den kraften som lar barn bli til, kloder og univers, trær og biller. Lus og tigre og lam og løver. Flaggermus og sommerfugler. Albinoer og kattepuser.

Den store kraften velter trær og byer, den er orkaner og tsunamier og jordskjelv, men også den milde brisen i norske sommerkvelder og skjønnheten i kalde høstmorgener.

Den store kraften er altså både fødsel og død, skjønnhet og grusomhet, godt og ondt. Den er ikke dualisme! Den er ikke mitt eller ditt, dumt eller bra, sort eller hvitt. Den er bare.

«Roten til alt det onde i verden er vår tendens til å dømme alt etter en moralsk målestokk: godt /ondt, mitt /ditt, skyldig /uskyldig osv. Kali slår en mektig strek over alt dette og gjeninnfører naturens orden. Verden blir igjen en enhet og gudene kan komme tilbake.» (Sangen om Eva, s.89)

Gudene måtte, i følge myten om Kali, sende en kvinne for å ordne opp i en kaotisk verden:
"Kali blir sendt til verden for å drepe demonene, som selv ikke gudene kunne ta. Gudene måtte skape en gudinne, ikke en ny gud, for å kunne endre en fastlåst situasjon, de demoniske krefter som lenge hadde tyrannisert og undertrykt verden. Gudene samlet all sin energi i en mektig dampstråle, og ut av dampen sprang den store gudinnen Durga. I det store slaget mot de rå og seierssikre demonene sprang Kali frem fra Durgas panne for å delta i kampen.» (s.86)

Myten om Kali er mat for dagens kvinner, for kvinner som ønsker å finne tilbake til kraften sin:

«Gudinnen er en enhet, men spaltet i mange forskjellige skikkelser. Hun er opphavet til alle energi, og de feminine guddommer som utgår fra henne er alle svakere enn henne. Noen av dem er en brøkdel, andre en avglans av hennes makt. Enhver kvinne er «en brøkdel av en brøkdel» av Kali. Gudinnens makt er summen av alle de former hun opptrer i.» (s.89).