Andre prosjekter
I am love
Foto: Helle Bjerkan
Jeg er i Oslo, jeg skriver på min venninne Hadwig Christinas pc i hennes loftsleilighet på Grunerløkka. Jeg har stått flere timer på Karl Johan og sett min yngste sønn stå soldatvakt for kongens ferd fra slottet til Stortinget, det er dagen for Stortingets høytidelige åpning.



Det er antakelig en slik høytidelig anledning for Stortinget hver høst, jeg har aldri før fått det med meg. Det var underlig å se han der, i stram positur med blå soldatuniform og lue. Det tok meg lang tid å finne han, jeg gikk opp og ned Karl Johan flere ganger, han forteller nå i ettertid at han så meg passere tre ganger med blikket på han uten å kjenne han igjen. Underlig. Så plutselig, så jeg han, utvilsomt. Som om han plutselig dukket opp for blikket mitt. Først var han usynlig, komplett usynlig. Så, plutselig, var han der. Underlig, jeg forstår det ikke.

Før jeg så han, da de kom gående, ble jeg litt rystet. De unge guttene, avindividualiserte, i uniform, glattbarberte, kortklippet hår. Ansiktene deres, noen så gjennomskinnelige, sårbare, tydelige. I det jeg ser dem levendegjøres også det jeg vet om tidligere og nåværende kriger - de ungene guttene som ble brukt som kanonføde - alle tiders kriger har overveiende vært utkjempet av pur unge gutter, nettopp vokst ut av barndommens uskyld, fulle av kraft og eventyrlyst, samtidig uvitende. I det moderne norske samfunnet fortoner de seg som en anakronisme for meg - nåtidens unge mann og kvinne oppfordres til å tenke selv, være seg selv, finne seg selv. Ikke plasseres i en rolle, i en uniform, i et rituale.

- De er snille, de passer på kongen, sier en mor til sitt barn, som peker på dem og sannsynligvis synes de er skumle, med geværene sine, som selvsagt er uladde. De passer på kongen, og, ja, jeg ser også dette - og jeg er også stolt, over å se sønnen min slik, i stram overvinnelse av kulde, stivhet, eventuell sult og tørst, stå der i tre timer. Og det minner meg om asketiske øvelser til Østens munker, eller gamle innvielsesritualer i urkulturer. Manndomsprøver. Du blir bedt om å gjøre noe som i seg selv er meningsløst, som å stå en dag i en maurtue, slik visse indianerstammer gjorde. Du blir prøvd ut i ytterkantene dine. Du blir kjent med deg selv, du erkjenner deg selv som kropp og sjel, du vet noe om deg selv.

Jeg står og fryser, jeg velger å stå der i solidaritet med han, den elskede sønnen. Han står ubevegelig, viser kun med øynene og en løftet munnvik at han ser meg. Inne i han smerter kroppen, ryggen, armen som han må holde bak på ryggen, forteller han etterpå.

For ikke så mange år siden holdt han ut den samme armen, for at jeg skulle få legge hodet mitt på den; den var liten og lubben den gangen.

Og jeg står der, sammen med noen andre mødre, og fedre, og jeg tenker på andre mødre, og fedre, som har mistet sønnene sine i krig og andre redsler. Jeg er en moderne mor, i et fredelig velstandssamfunn, jeg kan bruke tid på å shoppe moteklær og innrede leiligheten min, men langt der inne finnes en visshet om den tynne tråden som holder oss i live, om tap og muligheten for tap, om den sterke, sterke smerten som er kjærlighetens motsats og bevis for at man ikke er likegyldig i livet. Langt der inne finnes de sterke følelsene; klare til å ropes ut om det skulle bli nødvendig. I am love.