Spirituell psykologi - psykologi med sjel
Foto: Eli Madeleine Bjerkan
Denne artikkelen presenterer den transpersonlige psykologien, den nye retningen innen psykologien.


Transpersonlig psykologi kalles den fjerde skolen innen psykologien, og er en retning utsprunget av den humanistiske psykologien, som Abraham Maslow anses som grunnleggeren av. Fortsatt ligger transpersonlig psykologi tett opp til humanistisk psykologi og religionspsykologi.

 

Foregangsmennene for den nåværende transpersonlige psykologi er psykologene William James (1842–1910), Carl Gustav Jung (1875–1961), Abraham Maslow (1908–1970) og Roberto Assagioli (1888–1974). De mest kjente nålevende teoretikere innen retningen er Stanislav Grof (1931- ), Ken Wilber (1948- ) og Robert Kegan. Trans kommer av latin og betyr ”på den andre siden av” eller ”hinsides”.


Psykologi med sjel

En spirituell psykologi er vel det i seg selv psykologien egentlig burde være: en psykologi med sjel. Ut fra navnet er det jo det psykologien er: vitenskapen om sjelen. Ikke om hjernen, eller om menneskets atferd og betingelser ut fra biologiske og sosiologiske forhold. Er det ikke derfor så mange av oss interesserer oss for psykologi: fordi vi er genuint nysgjerrige på hva det vil si å være menneske? Hva er mennesket for et vesen? Hvorfor har vi kriser, hva kan de føre til, ligger det en visdom i dem, er de så å si nødvendige? Må mennesket utvikle seg? Hva skjer hvis mennesket motsetter seg utvikling? Hvordan leve bedre? Hvordan være et godt menneske?

 

Besvarelsen av slike spørsmål kan involvere hjerneforskning og innsikt i biologske og sosiologiske forhold, men innsikt hentet fra det filosofiske og religiøse feltet kan være av større betydning. I det hele tatt egner ikke spørsmål som har med menneskets essens og eksistens seg til å behandles ut i fra en fragmentarisk livsforståelse. Tiden er inne til helhetstenkning. Både globale og kosmiske dimensjoner bør ligge til grunn.

 

En spirituell psykologi forutsetter dette: en bevissthet om de kosmiske dimensjoner ved mennesketilværelsen, en bevissthet om og interesse for livet før fødsel og død, usynlige sider ved tilværelsen, energibaner og magisk tenkning, tankens kraft og livet som mysterium. Drømmens betydning, fantasiens misjon, reinkarnasjon og de fem sansers begrensninger, utvidete bevissthetstilstander og visjonære åpenbaringer, menneskets potensial for kjærlighet og storhet, visdommen som sykdom og smerte kan bringe med seg osv osv.

 

En psykologi som ikke åpner opp for et slikt utvidet bevissthetsfelt er i beste fall bare lindrende, men sjelden forløsende, organisk, balansebringende på lengre sikt. Og da er det til syvende og sist selve sjelen som fortapes, innimellom hjerneforskning og biologi. Psyche blir sittende fast i elven Styx eller Hades oppsluker henne.

 

Eldre sjamanistiske kulturer ser ut til alltid å ha hatt en eller annen tilgang til og bevissthet om den usynlige verden og om sjelens og menneskelivets vanskelige vei. Sjamanen kunne hjelpe og råde enkeltmennesket i forhold til livskriser og de dypere eksistensielle spørsmål. I vår moderne kultur har dette nesten gått helt tapt på vitenskapens alter. Vi kan være takknemlige som lever i en tid som i stor grad har befridd oss fra overtro og religiøse fordommer, slik at vi har lov til å tenke selv, og velge selv. Men etter en tid med fullstendig fokus på den ytre verden er tiden kommet for – på moderne vis – å gjenfinne visdommen om sjelen. Den esoteriske visdommen er nå tilgjengelig for alle, ikke bare for de utvalgte.

 

I denne sammenheng kan man se den transpersonlige psykologien. Og det er kanskje viktig å ha den opprinnelige inspirasjonen fra sagnet om Psyche klart for seg – gjennom den kan man se om denne retningen står i tråd med intensjonene, med den ”mytiske nedlastningen” av et vesentlig bevissthetsområde for menneskene.

 

For det er vel ingen tvil om at det meste av moderne psykologi ikke er i stand til å integrere og anvende en visdom om sjelen – det vil si en spirituell menneskeforståelse. Den vanlige varianten av det vi kjenner som psykologi er reduksjonistisk og materialistisk, med kun liten vilje og evne til å dykke ned i sjelens dyp og inkludere en mer grensesprengende menneskefortåelse.

 

Derfor har det nødvendigvis vokst frem mer ”alternative” retninger, som eksistensiell psykologi – inspirert av blant andre Kierkegaard og Nietszche, og humanistisk psykologi – som fokuserer på menneskets potensiale, ikke dets begrensninger, og nå transpersonlig psykologi – som har utviklet seg fra denne siste retninger. Her kan man finne en mer grensesprengende menneske- og virkelighetsforståelse – som kan overkomme den trangen som alltid finne si menneskesamfunn – til å kategorisere, fordømme og ikke være i stand til å bevege seg utover de rammene som sperrer for den store ukjente kraften som alltid overgår det vi som mennesker er i stand til å forstå med våre fem sanser.

 

Transpersonlig psykologi kan gi oss begrep og redskap til å forholde oss til erfaringer og fornemmelser som ellers i samfunnet vil kunne være gjenstand for fordømmelse, samtidig som den kan åpne dører og vinduer opp mot den gudeverdenen som Psyche fikk lov til å bosette seg permanent i.

 

Slik kan den transpersonlige psykologien gi oss redskap, begrep og metoder for å veilede oss selv og andre på sjelens pilegrimsreise – på Psyches vei full av blomster og blod, for å gjenforenes med den store ubegrensete helheten hun i sitt innerste vesen er en del av.



Visdom om sjelen

Visdom om sjelen er noe som alle tidligere samfunn har hatt, og pleiet, gjennom sjamaner og innviete – etter en tid med fullstendig fokus på den ytre verden er tiden kommet for – på moderne vis – å gjenfinne visdommen om sjelen. Den esoteriske visdommen er nå tilgjengelig for alle, ikke bare for de utvalgte.

 

I denne sammenheng kan man se den transpersonlige psykologien. Og det er kanskje viktig å ha den opprinnelige inspirasjonen klart for seg – gjennom den kan man se om denne retningen står i tråd med intensjonene, med den ”mytiske nedlastningen” av et vesentlig bevissthetsområde for menneskene.

 

For det er vel ingen tvil om at det meste av moderne psykologi ikke er i stand til å integrere og anvende en visdom om sjelen – det vil si en spirituell menneskeforståelse. Den vanlige varianten av det vi kjenner som psykologi er reduksjonistisk og materialistisk, med kun liten vilje og evne til å dykke ned i sjelens dyp og inkludere en mer grensesprengende menneskefortåelse.

 

Derfor vil det utvikles og vokse frem mer ”alternative” retninger, som eksistensiell psykologi – inspirert av blant andre Kierkegaard og Nietszche, og humanistisk psykologi – som fokuserer på menneskets potensiale, ikke dets begrensninger, og nå transpersonlig psykologi – som har utviklet seg fra denne siste retninger, h.p.

Her kan man finne en mer grensesprengende menneske- og virkelighetsforståelse – som kan overkomme den trangen som alltid finne si menneskesamfunn – til å kategorisere, fordømme og ikke være i stand til å bevege seg utover de rammene som sperrer for den store ukjente kraften som alltid overgår det vi som mennesker er i stand til å forstå med våre fem sanser.

 


Blomster og blod

Transpersonlig psykologi kan gi oss begrep og redskap til å forholde oss til erfaringer og fornemmelser som ellers i samfunnet vil kunne være gjenstand for fordømmelse, samtidig som den kan åpne dører og vinduer opp mot den gudeverdenen som Psyche fikk lov til å bosette seg permanent i.

 

 

Den transpersonlige psykologien kan gi oss redskap, begrep og metoder for å veilede oss selv og andre på sjelens pilegrimsreise – på Psyches vei full av blomster og blod for å gjenforenes med den store ubegrensete helheten hun i sitt innerste vesen er en del av.